Diagnostikk og kontroll av diabetes mellitus.
2 ml EDTA-Blod. Bør oppbevares ved +4-8 oC før analysering.
Analysen utføres hverdager.
28-40 mmol/mol
ALM-; Analytisk, biologisk variasjon og kritisk differanse
Det vises til Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer for diabetes
Ved diagnostikk av diabetes mellitus: Verdier ≥ 48 mmol/mol er diagnostiske for diabetes mellitus. Dersom pasienten ikke har symptomer på diabetes, kreves det at begge resultatene i to ulike prøver er over den diagnostiske grensen før diagnosen kan stilles. Hvis pasienten av spesielle grunner undersøkes med to forskjellige diagnostiske kriterier (både HbA1c og glukosebaserte kriterier) og begge er over de diagnostiske grensene, har pasienten diabetes. Hvis de to forskjellige testene er diskordante med hensyn til diabetes, gjentas testen som har gitt et resultat over den diagnostiske grensen. Diagnosen stilles hvis den gjentatte testen er over den diagnostiske grensen.
Ved diabetes mellitus må behandlingsmålet for pasientene individualiseres.
For de fleste pasienter med diabetes type 1 bør behandlingsmålet være omkring 53 mmol/mol når det kan oppnås med god livskvalitet og uten uakseptable hypoglykemiske episoder.
For pasienter med diabetes type 2 vil behandlingsmålet for de fleste være HbA1c omkring 53 mmol/mol. Lavere behandlingsmål for HbA1c (omkring 48 mmol/mol) kan være aktuelt hos yngre og nydiagnostiserte og andre pasienter som forholdsvis lett når behandlingsmålet ved å endre livsstil og bruk av 1-2 legemidler. Ved lang sykdomsvarighet, betydelig komorbiditet (særlig ved redusert nyrefunksjon; eGFR < 45 mL/min/1,73 m2) og risiko for hypoglykemi kan behandlingsmålet for HbA1c settes høyere til 53–64 mmol/mol.
Ved verdier innenfor referanseområdet er det viktig å være klar over at pasienter med diabetes kan ha ikke-erkjente episoder med hypoglykemi. Pga den lange halveringstiden for HbA1c vil endringer i blodglukose først vise seg ved endringer i HbA1c etter 3-4 uker.
Feilkilder: Tolkningen forutsetter at erytrocyttlevetiden er normal og at pasienten ikke har fått blodtransfusjon de siste 2–3 månedene. B-HbA1c kan være normal hvis diabetes mellitus har utviklet seg meget raskt (barn). Pasienter med redusert erytrocyttlevetid (forårsaket av for eksempel hemolytisk anemi, restituering etter blodtap, graviditet) har lavere verdier av b-HbA1c enn pasienter med normal erytrocyttlevetid og samme grad av glykemi. Pasienter med kronisk nyresvikt har unormal erytrocyttomsetning og lavere verdier av HbA1c enn glykemigraden skulle tilsi. Pasienter med jernmangel tenderer til å ha litt høyere verdier av b-HbA1c enn pasienter uten jernmangel og med samme grad av glykemi. Hemoglobin F har ikke betakjede og kan derfor ikke danne HbA1c, men inngår i totalhemoglobin, så hvis pasienten har mer enn ca. 5 % hemoglobin F, kan man forvente lavere verdier av HbA1c enn glykemigraden skulle tilsi. Hemoglobin C, D, E og S har hver sin punktmutasjon i betakjeden, men kan danne HbA1c som påvises uten vesentlig interferens med vår metode. Pasienter med slike hemoglobintyper kan imidlertid ha nedsatt erytrocyttlevetid, spesielt homozygote.
Tolkningen forutsetter at erytrocyttlevetiden er normal og at pasienten ikke har fått blodtransfusjon de siste 2–3 månedene. Hemolytiske anemier gir lavere verdier. Kronisk nyresvikt, med eller uten dialyse, gir også lavere verdier.
Enzymatisk
Analyseinstrument: Abbott Alinity ci
Metoden er akkreditert
|
Kode |
Norsk bruksnavn |
|
NPU27300 |
B-HbA1c |