Indikasjoner
Når vi får positiv antistoffscreening på en pasient, må vi utføre en antistoffidentifisering for å bestemme spesifisiteten på antistoffet.
Alloantistoff mot erytrocyttantigen kan påvises i ulike tester der plasma og erytrocytter med alloantigen blandes, for eksempel ved ABO-typing, antistoffscreening eller forlik. Når et antistoff er påvist, skal spesifisiteten bestemmes og klinisk betydning vurderes. Et antistoff har klinisk betydning når det forkorter levetiden til transfunderte erytrocytter eller forårsaker HDN (hemolytic disease of the newborn). Graden av klinisk betydning varierer fra lettere transfusjonsreaksjoner der eneste symptom er at Hb ikke stiger som forventet, til transfusjonsreaksjoner med fatal utgang. Det kan variere alt etter hvilket antistoff som er til stede (om det for eksempel aktiverer komplement), men det kan også være variasjoner innenfor ett og samme antistoff. Klinisk betydelige antistoff er vanligvis aktive ved 37°C og lar seg påvise ved Indirekte Antiglobulin Test (IAT).
Alloantistoff reagerer bare med fremmede røde celler og har i de fleste tilfeller blitt dannet på bakgrunn av en immunisering mot erytrocytter forårsaket av graviditet, transfusjon, transplantasjon eller fra en injeksjon med immunogent materiale. I noen tilfeller kan en ikke finne årsaken. Alloantistoff kan også være naturlig forekommende.
Naturlig forekommende antistoff finnes innenfor en del blodtypesystem utenom ABO-systemet. Innenfor Rh-systemet kan anti-E og anti-Cw forekomme; innenfor MNS både anti-M og anti-S, og innenfor Lewis-systemet Lea og Leb. De fleste naturlig forekommende antistoff er IgM-klasse og reagerer i saltvannsteknikk.
Hos gravide kan antigenene i Lewis-systemet forsvinne og pasienten kan danne antistoff. Disse antistoffene er som regel ufarlige for fosteret. Etter fødsel kommer antigenene tilbake igjen.
Blodtypeantistoffer av kuldetype kan påvises ved enkelte tilstander som KLL, SLE og andre. De er av IgM-type og identifiseres med saltvannsteknikk ved 20 grader.
Autoantistoff reagerer med egne erytrocytter og kan også reagere med erytrocytter fra andre individ. I de fleste tilfeller har auto-antistoffene flere spesifisiteter, men de kan være spesifikke. For å skille mellom auto- og alloantistoff gjøres det alltid en autolog kontroll (egne celler mot eget plasma) ved identifisering. Allo- og autoantistoff kan være til stede samtidig, og autoantistoff kan dekke over eller skjule et alloantistoff ved identifisering. Det kan da brukes metoder for å eluere og adsorbere autoantistoffet for å avdekke og identifisere eventuelle alloantistoff. Vi bruker PEG-teknikk til dette.
Prøvetaking (materiale)/transport
Vi bruker EDTA-blod. Blod fra glass tilsatt citrat eller CPD-A kan brukes.
Antistoffidentifisering besvares og utføres etter hvert som vi mottar prøver. Hvis pasienten er inneliggende og skal ha blodtransfusjon, utføres identifiseringen så raskt som mulig. Tilsendte prøver (svangerskapsprøver) skal være besvart innen 1 uke etter at de er mottatt. Hvis prøven må videresendes til et annet laboratorium, skal prøven være besvart innen 2 uker.
Analysen utføres på gelkort i 3 teknikker: LIAT, enzymteknikk og saltvannsteknikk ved 20 grader. Analysen kan utføres manuelt eller i analysemaskin fra BioRad.
|
Akkreditert Ja
Norsk Laboratoriekode Kode Norsk Bruksnavn NPU21747 S-Antistoffidentifisering |